Jeg driver m aktiv forbredelser....

....til vinterens aktiviteter...gurimalla!!!!!
det var faktisk ganske ok å være med i slalom-bakken, for to år siden!!!
Men gleder jeg meg nå?
tenk så hyggelig da....vi fire, mor, far og to barn, en gutt og ei jente, aktiv som f.....suser vi nedover de bratte sidene og kan på ingen måte kommer fortere nok opp igjen på toppen.....for deretter og sette utfor igjen.

Dette kunne gjerne stemme det, men greia er at det er ikke sånne festlige tanker oppi huet mitt når.....Jeg føler jeg setter livet på spill, bare denne greia av en heis som frakter meg oppover og oppover....husker en gang jeg satt der, prøvde alt jeg kunne å se " lett og ledig" ut, men sannheten var at jeg klamret meg til heisen...nesten sånn at jeg bare på den greia ble støl i bena, FØR jeg satte utfor...og mens jeg satt der,  som om det er den naturligste ting å gjøre en tirsdag kveld, suser min 5 åring nedover.....med ett smil så stort at det syntes gjennom polstringen av en hjelm, mens faren kom noen meter bak, så fornøyd over at  HANS sønn fant glede i denne utforkjøringene....gud bedre meg!!!

Så fint det er når hele familien sammen kan gjøre noe.....
Så koslig med hele familien i utforbakkene, opp og ned og opp og ned....men nei!!
Det var helt ok da barna var små og jeg kunne "gjemme " m bak denne selen som var festa fra meg til barnet.
en annen ting jeg ruer meg til og;
Det er jo fanken meg så kaldt!!!
Båder her og der!!!
OG- det kan jeg jo ikke si høyt for da får jeg bare ett blunk fra familiens "overhode" samt at blikket sier noe som   " kle-nå-på-deg-nok-og-beveg-deg-hele.tiden"

Nei, jeg får psyke meg opp merker jeg.
Jeg er jo blitt så gammel nå at det er ikke så farlig å drite seg ut, men jeg trenger jo da ikke gjøre skam på mine barn da......jeg liker ikke tanken på at de tar det som en selvfølge at mor er hjemme....og at dette er noe kun for far og barn-.....
el kanksje jeg må innse det?
"Hvorfor skal du være med, mamma? " sa lille Tuva i fjor.
Hmmmmmmm......og jeg som trodde at jeg virkelig hadde svelget tusen kameler og virkelig bidratt til familiedag i slalombakken...(det hadde ikke festet seg i hennes kranie at jeg faktisk har vært med...)
Men nei!!
De var der mange ganger uten mammaen, men hjelpe meg da!!!
Noen ganger var jeg da med og da er det urettferdig at de husker KUN de gangene det bare var det to og FAR....

Vel, det er nok noen dager og uker før spørsmålene ang slalom kommer, så enten får jeg ta saken opp med meg selv og finne uante sider ved meg selv, el så får jeg la dette bli en far og barn greie......ikke det at det siste er vanskelig å fordøye.....
Når sannheten skal sies er det vel de revnende likgyldig om jeg er der el ei, for en ressurss i bakken vil jeg hverfall aldri fungere som.......

Ha en strålende dag alle mann!!!

De beste ønsker fra ida

ps. jeg fryser bare ved tanken på å tre bena mine ned i disse svære slalomskoa og.....bevege seg for å holde varmen???
Ærlig talt!
Hvordan skal man gjøre det da, for jeg må jo selvsagt stå å se på barna og...hvor flinke de er blitt osv.....
konklusjonen er klar:
Stemmer for oppmøte i skibakken i høyest nødvendige situasjoner!!!

Dette bildet fikk jeg som lita jente, av farmore min, som jeg kalte Oma.
Det har  hengt så lenge jeg kan huske, på rommet mitt, og nå er det Tuva på 7 år som kan se på jenta, før hun sovner......

Jeg husker så godt jeg syntes denne jenta var så vakker....hun hadde så nydlig hår, langt, oppsatt og med krøller. ( jeg hadde jo da blitt velsigent med kommunegrått, stritt hår, og når det eneste mamma gjorde med mitt hår,  var å vaske og kamme det, ja da forstår man jo var drømmen en gang var.......)
OG- da jeg ble større, husker jeg at jeg satt der og så på jenta med den vakre huden...i tilleggg til dette vakre håret.....hunden var sikkert hennes og.......

Dette bildet ble med meg til jeg ble voksen.
Hadde det med meg på studenthybelen og, for så mye betydde denne vakre lille alven av ett menneske for meg.....
Da jeg ble voksen, og ble mye mer klart over hvilket liv min Oma hadde hatt, ja da ble bildet enda viktigere for meg.....
Min Oma ble født i Wien, ble sendt til Norge som 5- åring, med ett tog.
¨Forelderene  hennes hadde bare denne jenta, men siden hverdagen var som den var, tidlig 1900-tallet, bestemte ekteparet Scnindler, og sende datteren, med hele 5 fornavn, til Norge, for å "fetes opp" som man sa.....
Barnet deres kom til Norge, og for å gjøre en laaaang historie kort, ble Herr og Fru Schindler aldri mer omsorgspersoner for sin eneste, høyt elskede datter......gud så trist det måtte ha vært for de.....

Barnet kom til Norge, ble "feta opp" og årene gikk......kan nok skrive en hel bok om livshistorien til min Oma, men nå tar jeg kort versjonen......Dama snakket norsk som bare det hun, men en ting var alltid en vrien sak, og det var disse preposisjonene.......på, under, over, ved siden av osv....
Så når hun i sitt voksne liv, på en festlig greie, klarte å gulpe ut av seg, rimlig høyt, at,
    " man har ikke mer morro enn man gjør PÅ seg selv......"  kan man nok skjønne at dette med preposisjoner kan få ting og tang til å bli veldig feil om man ikke bruker rett ord på rett plass....

Så, bildet over senga til Tuva, er veldig så betydningsfullt for meg.
(Hun har ikke fått det til odel og eie enda....bare låner det......) Jenta var sånn som jeg så gjerne ønsket å være, samt at jeg hadde fått bildet av Oma, min snille, vakre og ikke minst Rare og Snodige Farmor....

Så sånn var det med den saken!!!
Ha en riktig god uke alle sammen!
Takk for mange gode ord og tilbakemeldinger.
De beste ønsker fra Ida.

ps. det er i grunn en horde med blogger det er verdt å se, men kan jeg anbefale deg en må det bli denne:
damen bak hjem og glede.  kos deg