VELKOMMEN TIL BOLLAPINNSVINHULA

 Da jeg var liten så jeg lengselsfullt opp på de som var noen år eldre enn meg, og som hadde hundrevis av fantatiske servietter..det samlet nemlig jeg på i sin tid.
Jeg husker godt mamma sa at såååå mange kunne jeg få også.
Jeg måtte bare spare og være tålmodig.
Akkuratt som det var lett...ville jo ha alt med en gang...

Sånn følelse oppdaget jeg inni meg da jeg så en viss dames samling av teriner i ett skap!
Jeg har da tre stk jeg....og er så fornøyd med de, pluss de to som magler lokk....men hva ser jeg hos hun andre?
Skal ikke overdrive, men det var veeeldig mange....og da mener jeg ikke bare 20 stk. Doble det tallet kanskje.
Mulig jeg får så mange om noen år etter inntens sparing og leting, men nei.
Jeg klarer meg fint m de jeg har, og bare ser på de andre og tenker: " oi, det var jammen mange"
Følelsen fra serviett-tiden uteble. Heldigvis!!
                                                                                                                                                                                                

Legger ved ett bilde av ett hjerte som lå å ventet på meg, en helt vanlig dag, på  jobben.

Selvsagt er den laget av Tine.

Hun har laget mange flere m ulik tekst.

Jeg fikk den første.

Fin??

Da skal jeg gå inn i rollen som renholder, flyttebyrå ansatt, kokk, hus-sjef mm.

Mine barn er mestre til å legge ting rett ned og trener nærmest når de senere kommer til det som ligger på gulvet , dvs at da hopper de høyt over, evt slenger de barna over på en lite elegant måte...

Hadde vi mennesker hatt litt sånn "ku-gener" og da tenker jeg på horn og rauting.....

Er overbevisst over at hodet mitt hadde vært dekket m horn, men jammen meg hadde det vært godt å bare raute litt....høyt og klart! Tenk å slippe og snakke, rolig og behersket, til ett barn du egentlig har lyst å kaste ut i snøen noen timer......

For å SNAKKE til familiens etterkommere er ikke helt vellykket nett idag

Jeg går for rauting jeg!!!

Ha en riktig god kveld.

De beste ønsker fra Ida