Det er slett ikke pent å le....

.....men hva skulle jeg si og gjøre??
Leser og hører om de som sender sine håpefulle på leirskole og som undrer seg fælt på hvordan det går...både m barnet og de der hjemme.
Jeg har jo noen år i skolen som lærer, og har man avgangsklasser, er man fint nødt å være med på en sånn leirskole uke.

Uff, det hørtes nesten ut som om det var ett ork og ett slit, og det er jo da ikke helt sant. Dvs, ett slit kan det være, og ikke minst berørte det ulike sider ved meg, noe jeg var uforbredt på....vel, jeg har da overlevd og ingen sinte foreldre har sendt sine klager til el på meg ved evalueringen v endt skolegang....

Men sist gang jeg var på leirskole med ei klasse, gikk det, som vanlig, strålende de to første dagene. Da er det mye som er nytt, og den kjente "tøffe" maska sitter på flere av elevene.
Men så, etter sånn ca tre dager, kan savnet hos mange dukke opp....
Man  har jo selvsagt faste rutiner på alt og ingenting, nesten, og det er jo da naturlig at det skal være musestille på ALLE rom, senest kl 2300.

Slett ikke gøy må vite, og slett ikke alltis like lett å klare det.
De ler og fniser, må tusen ganger på do, dvs egentlig skal de sjekke om det er noen andre som må på do, og som er litt sånn kjekk å se til...skjer det, har jentene fylt opp nok en time m  fnising ....

Hjemlengselen var stoooor på ett av jenterommene, og jeg ble bedt om å komme inn. Da hadde jeg bare vært der tre ganger før, sagt Godnatt, og vært halv-myndig i stemmen når jeg sa: " nå må alle falle til ro, i morgen er det er d en ny dag vet dere, og da må vi alle være opplagte"

Herrefred!!!!
Når jeg sa dette, husker jeg at jeg virkelig minte meg selv om en sånn derre streng husnor på en internat skole i gamle England...sånn dame som nærmest ruller over gulvet fordi hun har vansker m å gå rett da bena er så hovne. Videre har husmora prøvd å fikse seg på håret med sånn hjemme-krøller, men det er ikke veldig vellykket kan man si...også har hun er sånn skjærende stemme, en sånn en som virkelig høres...høyt og tydelig.
Man bare vet hva jeg snakker om , hvis man har sett ett sånt lavt, halvrundt menneske......
Nok om det!

Jentene på rommet var virkelig bekjymret for en av venninne sine, for hun gråt og hun gråt. Hva de enn sa el gjorde, så sluttet ikke tårene og renne.
Det hadde begynt med at en og en hadde sagt hva de savnet....av de der hjemme. Trøsten jeg kunne gi de første gangene jeg var hos de, var jo at det kun var to netter igjen, en halv-lang busstur, og vips så kunne de sove i sin trygge seng....hos mamma el pappa el begge deler..
Men denne gråtende jenta ville først ikke si hvorfor hun gråt.
Jeg måtte lokke og lure og til slutt kom det stykkvis ut av munnen, at hun savnet hunden sin.
OG, det hadde jeg jo fortåelse for, og kom med den samme regle igjen.
Bare at jenta gråt slett ikke mindre av den grunn.

Når hun endelig fikk stemmen til å funke, etter at jeg hadde sagt at bussturen hjem ikke var såååå lang og snart sleiket hunden på nesa hennes, kom det sårt:

Ååååååå, hadde nå bare det vært sånn da. Du skjønner, det går ikke. for hunden min er dau!!!
Det har den vært i 2 år!!!
Guud tenkte jeg da.

Jeg ante ikke hva jeg skulle gulpe ut og jammen har jeg  fortrengt det og....som så mye annet!!

Til høyre her legger jeg ved ett bilde av mine nye vindus-friser. Dvs si, friser og friser.....men jeg fant ut at har jeg ikke sånne friser jeg ønsker meg, får jeg bruke det jeg har liggende. Og dette er hva jeg fant.  Det er bare to side stykker av ett hankle-stativ. Stativet mangler en liten skrue og en liten sånn duppedings som jeg ikke fant i noen skuffer, her el der , ute el inne, så det ble liggende. Men så fant jeg ut at jeg kunne jo nytte sidestykkene på denne måten. Så nå har jeg også sånne fine friser. For jeg er litt fornøyd selv. Synes det ble kjemp-flott jeg. Har selvsagt vandret på utsiden av huset og tittet inn.......men det var jo vanskelig da disse to frisene sto i veien......

Tusen takk for alle koslige kommentarer, og hjertlig velkommen til dere nye følgere.

Jeg blir både glad og ydmyk når der gidder og lese gjennom hva jeg sitter og babler om.

Tusen takk til dere alle.

De beste ønsker til dere alle fra Ida.

ps. Tinemor- jeg lever enda!!!