Velkommen

Hei hei. Så flott at du har oppdaget min blogg. Legg gjerne igjen ett lite spor etter deg , så finner jeg deg igjen. De best ønsker til deg fra meg

onsdag 24. oktober 2012

Sjekk denne holdningen da.....

En ting er nå sikkert...faktisk er det to ting som er bombesikkert...

Det første er at når jeg kom til verden i 1973, er det sikkert at jeg over nyttår, vil jeg bli hele 40 år.

Det andre som er soleklart, er at denne dama på bildet til venstre, har en utrolig lite flaterende holdning.
Og dama, det er meg!!!

Vanligvis spør jeg min mann, til hans stor frustrasjon, om det ene og det andre, om f.eks om jeg kan gå kledd sånn el sånn,,,,,om det el det er finest på mitt legme, el om jeg har for hvit hals i forhold til fjeset osv...listen kan bli imponernede lang meker jeg....
Og det som gjør det frustrende for han, er at jeg på en måte, uforklarlig sådan, ser opp på han ( må jo det da mannen er noen få ca fra 2 meter og jeg ikke er blitt velsignet m mer enn hundre og seksti tre cm) mens jeg spør, og jeg på en måte forventer det el det svaret...dette må han tolke slik at det ikke blir svart feil, fra han sin side.
Jeg vet jo hva han skal svare, men allikevell trenger jeg, merklelig nok, å høre det fra han og.

Og svarer han da f.eks; "jada, du kan fint gå sånn", eller " neida, du ser ikke feit ut, bakfra, med den buksa", bør jeg jo bli glad.
MEN, blir jeg det??
Neida!
Er han helt blind tenker jeg til tider, el følger han i det hele tatt med?
Er det ikke litt snodig at han, med hodet ned i en avis, telefonen i hånden, samtidig som sporten på tv2 er på, kan også se på meg, og gi meg realsistisk tilbakemelding?
Jeg misstenker han sterkt for å gi meg ett kort svar, etter ett ørr-lite blikk på min kropp. Han tror seriøst at da er jeg sååå glad, og vips er saken ute av verden...den er ikke det vet du....

Hvorfor kan han ikke "slå av" alt forstyrrende elemter, som tv og telefon, og SE på meg før han svarer?
Svaret jeg får, er at jeg behøver vel slett ikke dure frem m mitt nett når han allerede er litt opptatt...og om  han svare nei, der jeg forventer ett ja....ja da blir det ikke en heim fyllt m harmoni kan man si.....
Stakkars mann!!!!

For ikke skape sånne merkelige situasjoner om alt og ingenting, tar jeg saken i egne hender, og rett og slett ser ekstra godt i speilet eller som her, på ett bildet!!!
Hvorfor spør jeg han om jeg har fått en litt nedover-dalende holding, når jeg selv ser det?
Fordi jeg vil at han skal si: " nei, det synes ikke jeg at du har, du er så flott atte...."?
For jeg ser jo med begge øya at her er det en kropp som trenger en liten reprasjon...trenger nødvendigvis ikke å høre det, innpakket m "fine" ord fra den høye mannen....

Så planen er klar; nå som jeg er blitt sånn "seriøst" voksen.
Jeg må spørre og svare selv!!

Gud bedre meg så lite jeg har å tenke på,når jeg kan legge ut om min 40 år gamle kropp.
Dens holding og måten klærene legger seg inntil den.
Ærlig talt sier jeg til meg selv.....40 år...gud!!!
Når jeg neste gang er med mine barn til f.eks tannlegen eller selv sitter på venteværelse hos legen ELLER står i den forbanna laaange køen inne på OBS ( velger nemlig alltid feil kasse el så er det en kunde foran meg som har glemt noe, eller så har har kunden ett stort pratebehov og tror hans oppgave her i livet er å få alle på hans vei, i godt  humør, gjøres gjerne via en festlig fortelling....., el de gangene jeg står inne på en butikk og skal  kjøpe en bursdagsgave, mens ungene selvsagt er beordret  i militær stilling, ikke en muskel, utenom de som får en til å stå oppreist, skal være i drift)......skal jeg klare og vente på en "rett-opp-og-ned-måte"
Denne måten er at under alle disse situasjoenene, må jeg la være å sige ned i en "komfår-stilling" mens jeg sitter der og venter på tur....det kan til tider også se litt sløvt ut....
Og når jeg står både her og der i feil kø, med  en horde av folk foran meg, må jeg slett ikke sige ned m den ene hofta el lene meg hengslengt over handlekureven.....
Unngår jeg dette, er jeg nok sikker på at min holdning hvertfall ikke blir verre......

Hmmmmmm!
Sjekk bildet øverst en gang til...legg merke til barnets holdning,,,hvor tar han det ifra spør jeg meg selv???

Opp m hodet og inn med magen der ute!
Jeg tror ikke jeg er så unik at det kun er jeg som nesten er 40, og som har godt av å rette seg litt opp!!!
Eller hva sier du?

De beste ønsker fra ida












mandag 1. oktober 2012

Sandkasse-sand er blitt til kunst-gress-dutter.......


Heisann!

Ville bare innom bloggen for å ønske alle en flott uke!
Hadde egentlig planlagt ett innlegg, men du store min tid.....er det bare hos oss at m ors mors behov kommer i en annen rekke???
Egentlig har jeg litt jobb i heimen å utføre... nå!

Jeg synes, som ALLE ANDRE; at det å få barn, gav livet en ny dimensjon, og det lille underet som "campa" INNI meg, i forferdelig mange månder, var så fantatsik å få ut.....
OG det å få lære det å ta puppen,
lære det å gulpe,

lære det å si MAMMMMAAa.....
 lære det å vandre mer og mer stødig på egne ben,
lære det at den finkorna sanden i sandkassa ikke skal i munnen, men at den er lagt ned i en kasse nettopp for at man skal  LEKE....!!!
Men mine barn lærte ikke dette. De hadde halve sandkassa m seg hjem, godt gjemt opp i en sko el oppunder en buksebrett...da buksa de hadde var str 104, men skulle no ha vært 98......noe må de jo vokse i....
Ny dimmensjon i livet å bli mor??
JAAAA, men helt ærlig??
Jeg hadde det flott før barna kom og!!!
 Trodde sandkasse tiden var over, men neida!

Nå er det KUNSTGRESS- dutter som taes m hjem!
Overalt er det sånne svarte greier som nærmest suger seg fast i alt og alle!
Føles det for meg!!

OG, når det er vrient for enkelte å ta av seg ute på trappa, dvs, av m fotballsko, strømper og leggings der UTE!!!!
Ja da blir det sånn at jeg nesten blir gal innvendig!!

Fy for en mamma jeg er tenker jeg.
Idag klarer jeg slett ikke glede meg over at barna er min store glede....de er jo det, men hvofor er det alltid jeg som må jenke meg her i huset????
El skal jeg bare lære meg at disse kunstgress-greiene er kommet for å bli, det er nesten som en litt eldre utgave av sanden fra barnehage tiden....som jeg var så glad er over.....

Normalt sett, ville jeg gulpe opp noen ord som er på kanten, men som ikke er banning....ta frem støvsugeren, som igjen ville dura frem over gulvet i gangen på en aggresiv måte, og når jeg er ferdig, brøler nærmest ledningen på vei tilbake og inni sstøvsugeren fordi jeg "tramper" på den derre ledning-inn-knappen.....også vil jeg nok slenge ett par andre ting inn i ett skap som tilfeldigvis ikke hører hjemme på gulvet....
Men hva gjør jeg nå?

Nå skal jeg gå ned til en venninne, beordre henne ut på tur, også skal jeg  fortelle hvor glad jeg er i mann og barn og hvor heldig jeg er som har det sånn jeg har det.

Livet ble annerledes m barn, og takknemlig er jeg for de to flotte barna jeg har, men jeg må bare få si at av og til, bare noen ganger vel og merke, kunne jeg tenke meg ett døgn og to i RO OG FRED:

Kanskje jeg da ville ha savnet de små, svarte dingsene fra fotballskoa til sønnen min??

DET tror jeg aldri vil skje, så ærlig skal jeg være, men det er bare å slutte å irritere seg for er det noe som er sikkert, er det at dette vil forfølge meg i maaange år enda......

God uke der ute!!!
De beste ønsker fra Ida.....

......som sandelig klarte å knote ned noe her, og ikke hive meg over støvsugeren...skal finne den frem om litt, da i ett langsomt tempo!!!

OVER OG UT!!!