Hvordan gikk det m mine to helter fra 1922?

Så var det reseten av historen til disse to mennene jeg begynte og fortelle om på mandag.....

Som sagt, dro disse to, Torgeir og Martin, ut på let, i en liten åpen båt, februar mnd, 1922.
De skulle ut og lete etter en venn som tilbrakte denne vinteren på en øde plass, på Svalbard.
Han dukket ikke opp til avalt tid, jula 1921, og de bekjymrede kameratene ble pålagt fra høyere hold, og ta en tur og sjekke forholdene.
(så enkelt vi har det i dag; vips så tar vi frem en telefon fra lommen...)

Den ene av de var godt gift, og far til tre små barn. Den andre, Martin, var forlovet, og var nok en forsørger for sin gamle mor og lillebror.
Førstnevnte ville tirlbringe denne vinteren på Svalbard for å tjene så mye at han kunne sette opp hus og hjem til sin lille familie.

Bare etter noen timer i åpen båt, ble karene fanget av is, og båten deres kom hverken hit el dit. De var fanget og ble dradd m dit isen dro.
Av alle ting var de i godt humør, for ombord hadde de m seg mat og primus, nok for 6 uker.
Noe som selvsagt nesten var for mye tenkte de.....
De ante slett ikke hva frremtiden skulle bringe, og takk og lov for det!!!

Dag ble til natt og dagene ble til uker....faktisk var karene v godt mot, for mat hadde de, men de begynte å ane uro og ønsket veldig å komme seg til land.
For å få godt fotfeste, som det ble spøket med.

Lite ante de at det skulle ta flere uker før de opplevde den følelsen, der hvor du går på jordkloden.
Og når det endelig skjedde, var de så utslitt, forfrossne og sultne, som bare den som har vært utfor noe lignende, kan fatte hvordan det føltes på kropp og sjel.
De hadde lite utstyr m seg, for det var jo slett ikke nødvendig.
Noe av det de hadde, måtte de legge igjen på ett isflak, for å gjøre båten deres så lett som bare mulig.
Selvsagt m tungt hjerte, for de forsto at de nå var i en svært så dårlig situasjon.

De fikk karret seg på land, men å få tak over hodet og laget seg ei hytte, kunne de bare se langt etter.
Den første natten på land, klarte de å lage seg en provosorisk sne-hytte, og med noen altfor tynne soveposer, la de seg for å sove og hvile seg. På land. På land hvor de trodde at alt ville bli bra......
De hadde jo vært ute en vinternatt før, men dette de nå opplevde, er så langt fra hva ett hvert menneske kan fatte og begripe.

De våknet og sovnet, våknet igjen, og sånn gikk dagene. OG ukene.
Det tragiske var at denne vinteren var EKSTREMT kald og vindfull!
Gutta håpet på at når mars og april kom, ville sola følge med, og deres tilværelse på ett av jordas øde punkter, ville hverfall gi de litt varme.
Men neida!!!
De hadde posjonert ut maten, nesten fra dag en, vel det er jo ikke helt sant, men hvordan klarte de å posjonere ut det de hadde m seg, når de ikke ante hvor lenge de skulle være borte?

Men de hadde da m seg kakao, kaffe-pulver og havregrøt. Og en morgen, faktisk 29.mars, hadde de en flott dag!
De bevillget seg kakao OG havregrøt til frokost, og kaffe og havrregrøt til kvelden, for de hadde en god grunn til å feire.
Og det er også så rørende synes jeg.
De feiret m havregrøt to g pr døgn denne dagen fordi Torgeir hadde sin 13ende bryllupsdag.
Så der på en snørik "strand av en åpen plass" satt de, mens familiene deres nok trodde at alt håp var ute for deres kjære.....
Og på en måte var det jo det.
OG  AT DE KLARTE Å GLEDE SEG OVER NOE DER I IS ØDE ER UBEGRIPELIG!!

Jeg skal aldri klage på at det er kaldt, når jeg strever m meg selv i skiløypa, bak min mann som går i turbofart!!!
Vel, er skia bakglatte skal jeg nok klare å si ifra, men du store min tid. Fryser jeg, er det bare å kle på seg av det som ligger i sekken ........som selvsagt er på fars rygg..... og vandre videre.

Fy flate så godt og priviligert jeg egentlig er!

Tror i grunn det ikke er bare meg som bør glede meg over hvor godt vi egentlig har det, og at alle disse "daue" tinga vi  "bare-må ha" ikke alltid er livets lykke.....

Hvordan gikk det m disse to gutta, som KUN skrev fine ord om hverandre under en sånn ferd?

Kommer tilbake om noen andre enn meg vil lese......

De beste ønkser fra ida.

   

ps. Synes disse to fuglene var ett nydelig symbol på samholdet til gutta som gjennomgikk umennesklige krav i sitt liv.