Det er slett ikke pent å le....

.....men hva skulle jeg si og gjøre??
Leser og hører om de som sender sine håpefulle på leirskole og som undrer seg fælt på hvordan det går...både m barnet og de der hjemme.
Jeg har jo noen år i skolen som lærer, og har man avgangsklasser, er man fint nødt å være med på en sånn leirskole uke.

Uff, det hørtes nesten ut som om det var ett ork og ett slit, og det er jo da ikke helt sant. Dvs, ett slit kan det være, og ikke minst berørte det ulike sider ved meg, noe jeg var uforbredt på....vel, jeg har da overlevd og ingen sinte foreldre har sendt sine klager til el på meg ved evalueringen v endt skolegang....

Men sist gang jeg var på leirskole med ei klasse, gikk det, som vanlig, strålende de to første dagene. Da er det mye som er nytt, og den kjente "tøffe" maska sitter på flere av elevene.
Men så, etter sånn ca tre dager, kan savnet hos mange dukke opp....
Man  har jo selvsagt faste rutiner på alt og ingenting, nesten, og det er jo da naturlig at det skal være musestille på ALLE rom, senest kl 2300.

Slett ikke gøy må vite, og slett ikke alltis like lett å klare det.
De ler og fniser, må tusen ganger på do, dvs egentlig skal de sjekke om det er noen andre som må på do, og som er litt sånn kjekk å se til...skjer det, har jentene fylt opp nok en time m  fnising ....

Hjemlengselen var stoooor på ett av jenterommene, og jeg ble bedt om å komme inn. Da hadde jeg bare vært der tre ganger før, sagt Godnatt, og vært halv-myndig i stemmen når jeg sa: " nå må alle falle til ro, i morgen er det er d en ny dag vet dere, og da må vi alle være opplagte"

Herrefred!!!!
Når jeg sa dette, husker jeg at jeg virkelig minte meg selv om en sånn derre streng husnor på en internat skole i gamle England...sånn dame som nærmest ruller over gulvet fordi hun har vansker m å gå rett da bena er så hovne. Videre har husmora prøvd å fikse seg på håret med sånn hjemme-krøller, men det er ikke veldig vellykket kan man si...også har hun er sånn skjærende stemme, en sånn en som virkelig høres...høyt og tydelig.
Man bare vet hva jeg snakker om , hvis man har sett ett sånt lavt, halvrundt menneske......
Nok om det!

Jentene på rommet var virkelig bekjymret for en av venninne sine, for hun gråt og hun gråt. Hva de enn sa el gjorde, så sluttet ikke tårene og renne.
Det hadde begynt med at en og en hadde sagt hva de savnet....av de der hjemme. Trøsten jeg kunne gi de første gangene jeg var hos de, var jo at det kun var to netter igjen, en halv-lang busstur, og vips så kunne de sove i sin trygge seng....hos mamma el pappa el begge deler..
Men denne gråtende jenta ville først ikke si hvorfor hun gråt.
Jeg måtte lokke og lure og til slutt kom det stykkvis ut av munnen, at hun savnet hunden sin.
OG, det hadde jeg jo fortåelse for, og kom med den samme regle igjen.
Bare at jenta gråt slett ikke mindre av den grunn.

Når hun endelig fikk stemmen til å funke, etter at jeg hadde sagt at bussturen hjem ikke var såååå lang og snart sleiket hunden på nesa hennes, kom det sårt:

Ååååååå, hadde nå bare det vært sånn da. Du skjønner, det går ikke. for hunden min er dau!!!
Det har den vært i 2 år!!!
Guud tenkte jeg da.

Jeg ante ikke hva jeg skulle gulpe ut og jammen har jeg  fortrengt det og....som så mye annet!!

Til høyre her legger jeg ved ett bilde av mine nye vindus-friser. Dvs si, friser og friser.....men jeg fant ut at har jeg ikke sånne friser jeg ønsker meg, får jeg bruke det jeg har liggende. Og dette er hva jeg fant.  Det er bare to side stykker av ett hankle-stativ. Stativet mangler en liten skrue og en liten sånn duppedings som jeg ikke fant i noen skuffer, her el der , ute el inne, så det ble liggende. Men så fant jeg ut at jeg kunne jo nytte sidestykkene på denne måten. Så nå har jeg også sånne fine friser. For jeg er litt fornøyd selv. Synes det ble kjemp-flott jeg. Har selvsagt vandret på utsiden av huset og tittet inn.......men det var jo vanskelig da disse to frisene sto i veien......

Tusen takk for alle koslige kommentarer, og hjertlig velkommen til dere nye følgere.

Jeg blir både glad og ydmyk når der gidder og lese gjennom hva jeg sitter og babler om.

Tusen takk til dere alle.

De beste ønsker til dere alle fra Ida.

ps. Tinemor- jeg lever enda!!!

Noen møbler til salgs

 Se på denne flotte jernsenga da.....skulle så veldig gjerne hatt den selv, faktisk skulle den ha stått der den står, på verandaen, men akk.....
Som jeg sier til mine barn; man kan bare ikke få alt tross i at man vil det......

 Jernsenga er ca 2 meter lang og 90 cm bred og helt nyyydelig.
Orginal bunn, og kan på en måte deles i to deler, noe som gjør det ok å flytte med seg og lagre....men man lagrer jo ikke en sånn seng da....

 Så har jeg to kirkebenker som skal selges.
Disse er super-flotte til å ha når man har mange gjester, både ute og inne.
Jeg har brukt de bla når vi har hatt barnebursdager.....

Disse to møblene selges pga plassmangel.
Min mann ser nok frem til å fa garasjen fylt opp med ved, og slippe å gå rundt som om det hele er en laburint der inne....dette er bare to av flere møbler som skal selges.
Har også to gamle skrivebord og ett nydlig, ovalt spisebord m fantastiske ben.....
Har ikke blitt helt ferdig m å male de og pusse de ferdig...ting tar tid!

Jeg skal ikke skryte av bildene, og nye kan taes om ønskelig.

Ha en flott helg da.
De beste ønsker fra Ida

Det er søren meg ikke alltid lett.....

 .......å ligge der på den skjeve, greske, litt krem-innsmurte solsenga, samtidig som jeg prøver å NYTE ett glass hvitvin, for ikke snakke om at jeg frebrilsk prøver å lese VG.

Denne type aktivitet er bare så deilig å tenke på...tenk om jeg kunne ha hatt det sånn nett nå....

Men neida!!!

 Derfor sitter jeg, el ligger da, sånn passe hengslengt i soffaen nå,og prøver å kjenne på den følelsen jeg hadde da jeg lå der på denne allemannseide senga, på ei laaaang sandstrand.

Barn og mann spilte sånn derre badminthon, bare at ballen var en TENNIS-ball, og faktisk litt vond å få deisende  i huet når man minst venter det....Bare det fikk meg til å være en smule amper der jeg lå og lissom skulle gjøre det Tine-mor sa før jeg dro på ferie:

" kos deg masse, legg deg ned i sola med ett gl kaldt hvitvin og ei god bok.

OG HUSK Å NYT DETTE!!!!"

 Så aller først, mann  og barn skulle helst være fysisk borte. Dette fordi jeg skulle slippe og høre den samme "masinga" ca 5 ganger pr minutt.. Nemlig:

"mamma, se her da... Maaammmma, se da. NÅ!!

Nei, uff, en gang til mamma, det ble feil...se nå da...åååååå se da mamma!!!!"

Så nest etter det burde jeg ha tatt med meg krim boka mi på stranden.

(klarer egentlig ikke lese i sola, får vondt i hodet, men sannheten er nok mer at jeg ikke klarer å holde fokus ned to sider...for mye som skjer rundt meg, som jeg MÅ ha med meg.)

Vel, VG er vel bra tenkte jeg!

MEN

 Det var ikke noe suksess det heller....Greit nok at avisa koster en smule mer i greken-land, men å ligge og bla i den, klissete på hendene etter solkrem og iste som  sønnen "veltet" over meg i ett forsøk på å åpne boksen selv, er jammen ikke lett.

Jeg oppfører meg  langtfra grasiøst og kvinnlig med denne avisa. Når det i tillegg blåser litt, og godt er jo det under den greske varme sola, men avisa er jo aldri STIFTET sammen, så det må jo bare gå som det gjør.

Avisa flyter avgårde, el rettere sagt, flyr den avgårde, og hva gjør man da?

Driter i avisa, tar en slurk av hvinglasset og lukker øya??

Den som kunne gjøre det da.

MEN,

Jeg må jo da reise meg opp, løpe litt desperat og ikke med altfor store bevegelser da en bikini ikke fungere sånn som en bh.....eh...jeg mener, jeg liker ikke veldig å GÅ rundt i bikini, men må man så må man, men å måtte BØYE seg ned her og der, og Gud bedre meg hvor sånne avisblader kan "gjemme" seg.....

Gurimalla.....

Så, min erfaring m å ligge på ei solseng, nyte stillheten, lese noe fengende el bare være inni min egen verden, SAMTIDIG som jeg skal tømme i meg ett glass hvitvin...,

Det funket likssom ikke helt!!!

Det forbanna vinglasset, var nok også tappet fra ei kanne fra bakrommet, for godt var det ikke, og når jeg da i tillegg hadde glemt å sette vannflaska i skyggen.....

Jeg skulle så gjerne ha vært på en gresk øy nå, på ei strand med alle "mine" litt vin, ei god bok og alt sånn jeg ser på reklame-snutter, og ikke her, midt i Norge, hvor regnet faktisk spyles ned fra himmelen, i en forferdelig fart.

Jeg ble jo fanken meg søkk våt da jeg løp kun bort til postkassa.....

Men jeg lurer på om jeg må "øve" meg litt først, og forberede meg en smule....el rett og slett forstå at ikke alt er som  "hånd i hanske"

Å få en ball, susende forbi huet, el ett stk vått barn hoppende ned på solsenga, slik at den gjør ett hopp, kan jo være ok det og....

Sånn tenker jeg her jeg sitter i regnet ......kanksje litt ok å være her og..bitte bitte litt ok

VELKOMMEN TIL ALLE NYE FØLGERE!!!

De beste ønsker fra Ida

ps. drakk opp "kanne-vinen"

Sjekk her a

Hallo i luken!

Nå lønner det seg å "like" oss på Facebook.

For på søndag vil en heldig kunde få et gavekort på kr 500,-

Om du ikke allerede liker oss,

er det kanskje tid for det nå ;-)

Og del oss gjerne på veggen din,

så dine venner også har mulighet for 500 kr.

Klemmer fra Tine & Ida

Uthvilt, jeg???

 Hei hei alle sammen.

Joda, det er liv i meg...

Men jeg nyter noen uker sammen med familien.

Etter endt Butikk, er det godt å puste ut litt,

fokusere på de viktigere ting,

og så komme uthvilt tilbake,

både til Nettbutikken og Bloggen.

Så med litt regndråpebilder,

ønsker jeg alle en fortsatt god sommer!

(foto: Tine)

Vi har tenkt og tenkt

 "Så er tiden inne,om vi vil eller ei.

Skal jeg være helt ærlig,

syns jeg ikke dette er noe festlig,

men det er nå sånn livet er.......

Etter fire flotte (!) år, 

to i Haldensgt. og to i Nonnegt.,

stenger vi dørene til vår Butikk.

(26.06 er siste dag)

Dette har ikke vært noen lett beslutning, 

men enstemmig,

og helt nødvendig.

Vi har tenkt og tenkt

og snakket og snakket,

men svaret er det samme uansett.

Det å drive butikk tar mye krefter.

Og med tre, som alle sliter med helsen/sykdom,

gjør det at Butikken går utover familien.

Og familie og barna er det viktigste for oss.

Vi har lenge gått på reservene,

men nok er nok.

Vi må se realitetene i øynene,

og gi oss mens vi er på topp!

Vi vil takke alle som har vært på besøk hos oss.

Det er jo alle dere som har fått oss til å drive 

dette så lenge som vi faktisk har gjort.

Vi skylder dere alle å stille oss på en høyde og klappe for dere.....

Å ha trofaste og hyggelige kunder er ikke alle forunt.

Og de har vi hatt MANGE av!

Men å gi slipp på det hele er en umulighet,

og vi vil kjøre fult på i nettbutikken vår.

Dansken og de to småpiker

takker så mye for seg.

Tusen takk for handelen og 

mang en god samtale!"

De beste ønsker fra 

Ida

Far &Tine

Hvordan gikk det m mine to helter fra 1922?

Så var det reseten av historen til disse to mennene jeg begynte og fortelle om på mandag.....

Som sagt, dro disse to, Torgeir og Martin, ut på let, i en liten åpen båt, februar mnd, 1922.
De skulle ut og lete etter en venn som tilbrakte denne vinteren på en øde plass, på Svalbard.
Han dukket ikke opp til avalt tid, jula 1921, og de bekjymrede kameratene ble pålagt fra høyere hold, og ta en tur og sjekke forholdene.
(så enkelt vi har det i dag; vips så tar vi frem en telefon fra lommen...)

Den ene av de var godt gift, og far til tre små barn. Den andre, Martin, var forlovet, og var nok en forsørger for sin gamle mor og lillebror.
Førstnevnte ville tirlbringe denne vinteren på Svalbard for å tjene så mye at han kunne sette opp hus og hjem til sin lille familie.

Bare etter noen timer i åpen båt, ble karene fanget av is, og båten deres kom hverken hit el dit. De var fanget og ble dradd m dit isen dro.
Av alle ting var de i godt humør, for ombord hadde de m seg mat og primus, nok for 6 uker.
Noe som selvsagt nesten var for mye tenkte de.....
De ante slett ikke hva frremtiden skulle bringe, og takk og lov for det!!!

Dag ble til natt og dagene ble til uker....faktisk var karene v godt mot, for mat hadde de, men de begynte å ane uro og ønsket veldig å komme seg til land.
For å få godt fotfeste, som det ble spøket med.

Lite ante de at det skulle ta flere uker før de opplevde den følelsen, der hvor du går på jordkloden.
Og når det endelig skjedde, var de så utslitt, forfrossne og sultne, som bare den som har vært utfor noe lignende, kan fatte hvordan det føltes på kropp og sjel.
De hadde lite utstyr m seg, for det var jo slett ikke nødvendig.
Noe av det de hadde, måtte de legge igjen på ett isflak, for å gjøre båten deres så lett som bare mulig.
Selvsagt m tungt hjerte, for de forsto at de nå var i en svært så dårlig situasjon.

De fikk karret seg på land, men å få tak over hodet og laget seg ei hytte, kunne de bare se langt etter.
Den første natten på land, klarte de å lage seg en provosorisk sne-hytte, og med noen altfor tynne soveposer, la de seg for å sove og hvile seg. På land. På land hvor de trodde at alt ville bli bra......
De hadde jo vært ute en vinternatt før, men dette de nå opplevde, er så langt fra hva ett hvert menneske kan fatte og begripe.

De våknet og sovnet, våknet igjen, og sånn gikk dagene. OG ukene.
Det tragiske var at denne vinteren var EKSTREMT kald og vindfull!
Gutta håpet på at når mars og april kom, ville sola følge med, og deres tilværelse på ett av jordas øde punkter, ville hverfall gi de litt varme.
Men neida!!!
De hadde posjonert ut maten, nesten fra dag en, vel det er jo ikke helt sant, men hvordan klarte de å posjonere ut det de hadde m seg, når de ikke ante hvor lenge de skulle være borte?

Men de hadde da m seg kakao, kaffe-pulver og havregrøt. Og en morgen, faktisk 29.mars, hadde de en flott dag!
De bevillget seg kakao OG havregrøt til frokost, og kaffe og havrregrøt til kvelden, for de hadde en god grunn til å feire.
Og det er også så rørende synes jeg.
De feiret m havregrøt to g pr døgn denne dagen fordi Torgeir hadde sin 13ende bryllupsdag.
Så der på en snørik "strand av en åpen plass" satt de, mens familiene deres nok trodde at alt håp var ute for deres kjære.....
Og på en måte var det jo det.
OG  AT DE KLARTE Å GLEDE SEG OVER NOE DER I IS ØDE ER UBEGRIPELIG!!

Jeg skal aldri klage på at det er kaldt, når jeg strever m meg selv i skiløypa, bak min mann som går i turbofart!!!
Vel, er skia bakglatte skal jeg nok klare å si ifra, men du store min tid. Fryser jeg, er det bare å kle på seg av det som ligger i sekken ........som selvsagt er på fars rygg..... og vandre videre.

Fy flate så godt og priviligert jeg egentlig er!

Tror i grunn det ikke er bare meg som bør glede meg over hvor godt vi egentlig har det, og at alle disse "daue" tinga vi  "bare-må ha" ikke alltid er livets lykke.....

Hvordan gikk det m disse to gutta, som KUN skrev fine ord om hverandre under en sånn ferd?

Kommer tilbake om noen andre enn meg vil lese......

De beste ønkser fra ida.

   

ps. Synes disse to fuglene var ett nydelig symbol på samholdet til gutta som gjennomgikk umennesklige krav i sitt liv.